Hopp til innhold

Fanny Murray

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fanny Murray
Fanny Murray, portrett i mezzotint av Henry Robert Morland
FødtFanny Rudman
1729
Bath
Død2. april 1778 (49 år)
BeskjeftigelseSkuespiller, kurtisane, fashion icon Rediger på Wikidata
EktefelleRichard Atkins
David Ross
Partner(e)Beau Nash
John Spencer
John Montagu, 4. jarl av Sandwich
NasjonalitetEnglands flagg Engelsk
Medlem avHellfire Club
Divan Club
Fanny Murray på Commons

Fanny Murray (født 1729, død 2. april 1778),[1][2] født Fanny Rudman, senere Fanny Ross, var en engelsk kurtisane, elskerinne av John Montagu, 4. jarl av Sandwich, og var den som ble dedisert til i det skjebnesvangre skriftet Essay on Woman (1763) som førte til politikeren John Wilkes' fall. Hun var en samtidig av Kitty Fisher og Charlotte Hayes, «den feirete Fanny Murray» var en av de mest framstående kurtisaner i sin tid; en berømthet og et moteikon som reiste seg fra nød og fattigdom til rikdom og berømmelse, før hun trakk seg tilbake til i et liv i «respektabel velstand».[3] En påstått memoar, The Memoirs of the Celebrated Miss Fanny Murray (1759), er et av de første eksemplene på en «hores memoarer»,[4] skjønt det er usannsynlig at de faktiske ble skrevet Fanny Murray.[5]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlige liv

[rediger | rediger kilde]

Detaljene om hennes liv er ikke klare ettersom de kommer fra ofte fordomsfulle kilder som eksempelvis den påståtte selvbiografien. De fleste kilder er imidlertid samstemte om at Murray ble født i Bath i 1729 som datter av en musiker kalt for «Rudman», en venn av den innflytelsesrike dandyen Beau Nash.[6] Hun ble foreldreløs da hun var tolv år gammel og hadde et slags levebrød ved å arbeid som blomsterpike inntil hun ble forført av politikeren John Spencer, et barnebarn av John Churchill, 1. hertug av Marlborough. I henhold til den påståtte selvbiografien ble hun elskerinnen til Beau Nash i 1743 da hun var fjorten år, og snart etter flyttet til London hvor hun ble en «dress-lodger»,[3] en prostituert på lærlingkontrakt som måtte arbeide for å betalte for de kostbare klærne sine.[7] Straks hun betalt ut kontrakten fortsatte hun som prostituert under egen ansettelse, men forble i fattigdom.

I London ble hun oppdaget av Jack Harris, en kjent hallik fra Covent Garden og som senere var medforfatter til Harris's List of Covent Garden Ladies, et hefte som besto av en liste av prostituerte som Harris hevdet var fri for kjønnssykdommer og derfor «trygge». Harris skal etter sigende ha fått en lege til å undersøke Murrey for å fastslå at det var riktig at hun var fri for sykdom, og fikk henne til å betale 20 pund i betaling for denne informasjonen.[8][9] Selv om hun hadde arbeidet i London i mange år, framsto hun i Harris’ Guide som et «nytt fjes»,[10] beskrevet som «fit for high keeping with a Jew merchant»,[11] noe som antyder at hun var en kvinne for pengesterke kunder.

Berømmelse

[rediger | rediger kilde]
Fanny Murray ca. 1750 i en «Vandyke-lignende» fantasifull kjole fore et maskeradeball, bærer en tungt dekorert «Fanny Murray-krone» og for sin tid en kort kjole.

Med støtte fra Harris steg Murray raskt til toppen av Londons demimonde, en betegnelse for en gruppe folk som levde et hedonistisk liv på et skamløst og framtredende vis, skjønt denne betegnelsen kom først i bruk på midten av 1800-tallet.[12] Da hun var kun 17 år var hun blitt kjent og begjært; en dagbok på denne tiden nedtegnet at «det var en syn å ikke bli kjent med Fanny; det var en forbrytelse å ikke skåle med henne ved hvert måltid.»[13] Hun er faktisk omtalt i dagbøkene til Giacomo Casanova som en æresgjest ved et selskap holdt av John Murray (ikke i slekt), den britiske ambassadøren i Venezia,[14] og det har blitt foreslått at hun i det minste var inspirasjonen bak den erotiske romanen Fanny Hill, skrevet i sjangeren en prostituerts bekjennelseslitteratur, og utgitt i 1749 på høyden av Murrays berømmelse.[15] Hun ble elskerinnen til en rekke av ledende britiske politikere og berømtheter, mens hennes motesans, i særdeleshet den bredbremmete «Fanny Murray-krone», etter sigende for å skjule påståtte defekter ved hennes «vakre om enn noe skjeve» ansikt,[16] ble den store hiten i London.[17] Hennes innflytelse på motene i tiden var så omfattende at en essayist klagde:[18]

Om Fanny Murrey velger å variere moten til sin kledning, umiddelbart merker hver eneste Lucretia i byen endringen, og fordringsløst kopieres originalen. Om Fanny viser korallsenteret til sin snøhvite omkrets; for å distansere henne beordrer alle snørelivet til å bli kappet en tomme eller to lavere; og velvillig viser fram hele den yndig cirkumferens.

John Montagu, 4. jarl av Sandwich i Istanbul, ca. 1740. Sandwichs interesse for Midtøsten og det orientalske fikk ham til opprette middagsklubben Divan Club.

I en lang tid var hun elskerinnen til John Montagu, 4. jarl av Sandwich, som var så dypt forelsket i henne at han hang et stort nakenportrett av Murray i sin leilighet, og stolt viste det fram til sine gjester.[19] Murray opptrådte ofte som en «nonne» i sammenkomstene og orgiene til Helveteildklubben (Hellfire Club), et hemmelig samfunn eller herreklubb som Sandwich var et aktivt medlem av,[20] og det er også sannsynlig at hun var et medlem av «haremet» til Divan Club, en mer kortvarig middagsklubb for en gruppe orientalister som ble opprettet av Sandwich og som var eksklusiv for adelsmenn som hadde besøkt Det osmanske rike.[21]

Til sist giftet hun seg med sir Richard Atkins. En berømt anekdote forteller at Murray en kveld klagde til ham at hun manglet penger. Han ga henne en seddel på 20 pund,[22] hvor hun skal ha erklært «dine fordømt tjue pund, hva skal det bety?», la seddelen mellom to skiver med brød som pålegg og spiste det.[3][23] Denne samme historien ble fortalt om Kitty Fisher, muligens grunnet at Casanova forvekslet Atkins' elskerinner,[24] og Sophia Baddeley.[25] Hennes ekteskapelige liv synes å ha vært temperamentsfullt, og ingen av dem forble helt monogam. Atkins døde brått i 1756 da Murray var kun 27 år, og etterlot henne tynget ned i gjeld.[13]

An Essay on Woman

[rediger | rediger kilde]
John Wilkes for domstolen King's Bench, anklaget for oppviglerske injurier mot kongen.

Ute av stand til å betale sin gjeld ble Murray sendt til et sponging-house, som var et bedrøvelig sted som gjeldsofre ble midlertidig sendt til før de ble dømt til gjeldsfengsel. Der fikk hun høre at John Spencer, 1. jarl Spencer, sønn av den John Spencer som hadde forført henne, var i ferd med å bli gift. Hun sendte ham et tiggerbrev hvor hun informerte om hans fars handlinger, og manipulerte paret til å betale en årlig sum på 200 pund. Spencer introduserte henne også til skuespilleren David Ross, som hun en gang rundt 1757 giftet seg med.[13][26] En biografi som hevdet å være en memorer, skjønt skrevet i tredje person, dukket opp i 1759, sammen med en tilsvarende Uncommon Adventures of Miss Kitty F****r, en ganske tynt forkledd nøkkelroman om Kitty Fisher hvor Murray opptrer som den spanske prostituerte «Miss Murrio».[27]

I 1763 dukket det opp et uanstendig og grovt dikt, An Essay on Woman, i formen en parodi av Alexander Popes An Essay on Man. Det var tilsynelatende skrevet av den radikale politikeren John Wilkes, og det var særskilt dedikert Fanny Murray og hun var i omfattende grad omtalt. Den første linjen i diktet lød: «Awake, my Fanny»,[28] Et avsnitt av diktet sammenlignet henne med jomfru Maria, og konkluderte med at Murray var den beste av de to ettersom hun ikke hadde født et barn.[29] Diktet var antagelig et tiår gammel og skrevet på den tiden da Murrays berømmelse var på sitt største. Wilkes var kun en ung mann, og det er mulig at diktet ble opprinnelig skrevet av Thomas Potter, hans venn og som Wilkes også et medlem av Helvetesildklubben.[30] Til tross for at Sandwich hadde vært hennes elsker, grep han anledningen til ramme Wilkes med en skandale som ville skade ham. Sandwich hadde hatt et nag mot Wilkes helt siden han ble skremt av Wilkes og en utkledd apekatt ved å hoppet fram under en fordrukken seanse i Helveteildklubben.[31]

Utdrag fra diktet ble lest opp høyt i Overhuset, og som forventet fant de det blasfemisk og slibrig. Allerede anklaget for oppviglerske injurier for å ha kritisert kongen i sin avis The North Briton, valgte Wilkes å flykte ut av landet og til Frankrike. Han ble forvist fra Overhuset i in absentia og erklært lovløs. Selv om Murray ikke var målet i diktet — en biografi av Wilkes beskrev hennes tilstedeværelse i diktet som «ikke mer enn et tilfelle av litterær konvensjon»[32] — førte hendelsen til betydelig kvaler og plager for Murray, og var en belastning for hennes ekteskap med Ross. Det var offentlig kjent at Sandwich hadde vært Fanny Murrays elsker, og hykleriet i hans handling i å ramme Wilkes var ikke tapt for offentligheten. Nedtegnelser fra denne tiden antyder at kvelden etter hans høylesning i Overhuset gikk Sandwich ut for å se Tiggeroperaen. I stykket er det et tilsvarende handling av forræderi, gjort av en figur ved navn «Jemmy Twitcher». Ganske raskt ble navnet Twitcher siden assosiert med Sandwich.[31]

Senere liv

[rediger | rediger kilde]

Til tross for ståket og uroen i hennes senere år, Murrays ekteskap med Ross synes å ha vært vellykket og monogamt. Da et anonymt dikt tilsølet Ross som en skuespiller, tilbød Murray tjue guineas (21 pund) av sine egne penger til den som kunne finne forfatteren av niddiktet.[33] Nedtegnelser fra denne tiden lovpriste Murray uten unntak som trofast: en biografi av Ross bemerket at «uansett hva hennes tidligere feiltrinn hadde vært, [Murray] førte seg selv som en hustru med eksemplarisk klokskap og takt.»[34] Paret forble sammen helt til hennes død i 1778.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b The Annual Register, or a View of the History, Politics, and Literature, for the Year 1778. J. Dodsley. 1800 [1779]; «Marriages, births and deaths». The Scots Magazine. 40, s. 221. 1778.
  2. ^ En del kilder oppgir datoen for hennes død i 1770, men det er åpenbart en feilkilde da notiser om hennes død kun opptrer i lysningsblader for 1778.
  3. ^ a b c White, Jerry (2012): A Great and Monstrous Thing: London in the Eighteenth Century, ISBN 1448129532, s. 376
  4. ^ «Blaming and Shaming in Whores' Memoirs», History Today, 59 (8), 2009.
  5. ^ Rosenthal, Laura (2007): «Entertaining Women» i: The Cambridge Companion to British Theatre, 1730-1830, ISBN 0521852374, s. 99
  6. ^ Eglin, John (2005): The Imaginary Autocrat: Beau Nash And The Invention Of Bath, ISBN 1861973020, s. 99
  7. ^ Greenwood, James (1869): «The Seven Curses of London», Victorian London.
  8. ^ Rosenthal, Laura Jean (2008): Nightwalkers: Prostitute Narratives from the Eighteenth Century, ISBN 1770482016, s. 78
  9. ^ Trumbach, Randolph (1998): Sex and the Gender Revolution, Volume 1: Heterosexuality and the Third Gender in Enlightenment London, ISBN 0226812901, s. 182–183
  10. ^ Rosenthal, Laura Jean (2006): Infamous Commerce: Prostitution in Eighteenth-Century British Literature And Culture, ISBN 0801444047, s. 104
  11. ^ Rosenthal, Laura Jean (2006): Infamous Commerce, s. 78
  12. ^ «demi-monde (n.)», Online Etymology Dictionary
  13. ^ a b c Bleackley, Horace ([1868] 1909): Ladies Fair and Frail; sketches of the demi-monde during the eighteenth century, Archive.org
  14. ^ Seingalt, Jacques Casanova de ([1797] 2007): The Memoirs of Casanova. 2. Oversatt til engelsk ved Arthur Machen, ISBN 1406824445, s. 286
  15. ^ Bassermann, Lujo (1967): The Oldest Profession: A History of Prostitution, s. 148.
  16. ^ «Essay addressed to ladies on the present mode of dress» i: The Lady's Magazine or Entertaining Companion for the Fair Sex, 16, s. 190–191. 1785.
  17. ^ Dabhoiwala, Faramerz (2012): The Origins of Sex: A History of the First Sexual Revolution, ISBN 0199892415, s. 312.
  18. ^ «G» (30. juli 1757): «Leader» i: The Centinel. 1 (36), s. 169.
  19. ^ Philip, jarl av Hardwicke (1792): «Letter from Earl of Hardwicke to his son Viscount Royston». The Lawyer's and Magistrate's Magazine, 2, s. 334.
  20. ^ Lloyd, Evelyn (2008): The Hell-Fire Clubs: Sex, Satanism and Secret Societies. ISBN 0300116675.
  21. ^ Sainsbury, John (2006): John Wilkes: The Lives of a Libertine, ISBN 0754656268, s. 104
  22. ^ Løselig tilsvarende Arkivert 16. mars 2016 hos Wayback Machine. £2 000 i 2011 ved å benytte Retail price index (RPI).
  23. ^ Walpole, Horace (1818): Letters from the Hon. Horace Walpole, to George Montagu, Esq. from the Year 1736 to the Year 1770, s. 36. (Den opprinnelige brevvekslingen er datert 1748)
  24. ^ Trask, Willard R. fotnote Jacques Casanova De Seingalt ([1797] 1970): History of My Life. 9–10, ISBN 0801856663, s. 407.
  25. ^ Rizzo, Betty (2008): Companions Without Vows: Relationships Among Eighteenth-Century British Women, ISBN 0820332186, s. 200
  26. ^ «Anecdotes of David Ross Esq.», The Edinburgh magazine, or Literary miscellany, 12, s. 151. 1790.
  27. ^ Peace, Mary (2012): «1759 and the Lives of Prostitutes» i: Regan, Shaun: Reading 1759: Literary Culture in Mid-Eighteenth-Century Britain and France, ISBN 1611484782, s. 78–81.
  28. ^ I en del versjoner lød første linje som «Awake, my Sandwich» isteden.
  29. ^ Wilkes, John (ca. 1760): An Essay on Woman, sitert av Redford, Bruce (2008): Dilettanti, ISBN 0892369248, s. 112
  30. ^ «D» (juli 1857): «Wilkes and the 'Essay on Woman'», Notes and Queries, s. 1–2; 41–43.
  31. ^ a b Franklin, Michael J. (2011): «Orientalist Jones»: Sir William Jones, Poet, Lawyer, and Linguist, 1746-1794, ISBN 0199532001, s. 125–126
  32. ^ Sainsbury, John (2006): John Wilkes: The Lives of a Libertine, ISBN 0754656268, s. 98.
  33. ^ Lewes, Charles Lee (1805): Memoirs of Charles Lee Lewis, 4, s. 195–196.
  34. ^ «Biography: Life of David Ross Esqr» i: The Mirror of Taste, and Dramatic Censor. 2, s. 413–417. 1810.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fanny_Murray&oldid=19428575»